Som jeg skrev om i går har jeg og minstemor tilbragt forrige uke på Langedrag. Vi var med på familieleir, noe som betyr at vi gjorde alle aktiviteter sammen med andre barn og voksne som vi etterhvert ble veldig godt kjent med.
Å våkne tidlig en morgen til lyden av en flokk fjordinger som galopperer inn på tunet fra fjellet, etter å ha tilbragt natten akkurat hvor de vil, kan virkelig anbefales. På Langedrag er de fleste gjerdene til for å holde menneskene ute, ikke for å stenge dyrene inne. Både urokse, reinsdyr, geiter, mufflon, hester og griser går tidvis løse på tunet og i fjellet rundt gården. De kommer tilbake fordi de vet de får godt stell og god mat.
Jeg har lest og hørt mye om Langedrag helt fra jeg selv var liten, men jeg ble likevel overrasket over det som møtte meg. Gården og omgivelsen er vakre i seg selv - høyt oppe med utsikt over fjord og fjell. Tidlige, stille morgener på tunet med tåke over Tunfjorden og vakre solnedganger. Etterhvert kommer de dagsbesøkende og sola varmer. Mens ungene leker på lekeplassene eller koser med dyrene er det fint å bare ta seg en kopp te på tunet med utsikt over det hele. Beundre påfuglene og se på klippeduene som med ujevne mellomrom bestemmer seg for å fly i formasjon fra det ene taket til det andre. Det nytter imidlertid ikke med fine omgivelser hvis ikke de som bor der trives. Det som overrasket meg mest med Langedrag er at alt så tydelig blir gjort på dyrenes premisser. Dyrene er rolige og tilfredse og får oftest lov til å gjøre som de vil. De bestemmer om de vil klappes og være tilgjengelig for menneskene som er på besøk, eller om de vil trekke seg unna bak gjerdene eller utenfor dem. Det betyr at det ikke alltid er en okse å se på tunet eller en gris i bingen - de har fått lov å gå seg en tur og hvis du er heldig kan du møte dem på vei opp til setra eller se dem på lekeplassen, hvis det er der de har lyst å tilbringe noen timer.
På slutten av uka hadde vi blitt husvarme på gården. Når grisen Emma kom fra luftetur og dunket trynet i porten, visste vi at det var greit å åpne og slippe henne inn. Når oksen Trym gjorde det samme visste vi at han absolutt ikke måtte inn til damene innenfor. Vi hadde lært at mat er nøkkelen til det meste. Ingen dyr er så sta at de ikke lar seg overtale til å komme hvis de aner en godbit i den andre enden.
Å være med på familieleir slik vi var gjorde opplevelsen ekstra fin. Vi ble kjent på tvers av familier, og vi fikk programmet skreddersydd og lagt til rette. Vi har vært på seterbesøk og stekt lapper, tent bål i øsende regnvær, vært gjetere for en flokk geiter, lagd kullstifter, padlet i kano, ridd flere turer på hest, øvd balanse på hesteryggen, besøkt klatreparken, matet fjellrever og rein, ystet ost, farget garn med einer og bjørk, laget te, kjørt hest og vogn og mye mye mer. Da noen av oss ønsket seg en ekstra ridetur og et besøk inn til ulvene utenfor programmet ordnet det seg også.
La meg heller ikke glemme historiene, som var en viktig del av oppholdet. Vi har hørt historier på setra, historier i peisestua, historier i ulvegården og historier i gapahuken. Barn og voksne satt musestille hver gang. Tilsammen bidrar historiene til at både barn og voksne føler at de kjenner og eier gården litt. Vi vet hvem som er mor og far til hvem og hva som skjedde med forrige generasjon. Vi ser for oss dramaet når villsvinet bestemmer seg for å besøke en brunstig gris midt på natten, bryter seg gjennom flere gjerder og sørger for at gården får en ny flokk med flekkete grisunger. Hvert eneste dyr har en historie, og alle som jobber på gården kjenner til dem og deler dem gjerne med oss som er på besøk.
Hva som var best, finest og morsomst de fem dagene vi tilbragte på gården er vanskelig å si. Minstemors klare førstevalg er rådyrkalven Olaf som hun ble bestevenn med på tur opp til tjernet ovenfor gården. Da var også elgkalvene Ea og Elke med - noe som gjorde den til den absolutt mest eksotiske turen jeg har opplevd. Å kunne strekke ut armen og stryke på en elg eller et rådyr som lunter ved siden av deg kan ikke beskrives - det må oppleves. Selv synes jeg besøket inn til de ville ulvene og til gaupene og gaupebabyene var et av høydepunktene. Stemningen inne i ulvegården når jeg visste at ulvene hadde sett oss men vi ikke hadde fått øye på dem enda. Å se og kjenne hvor redde og sky de er selv om de har fått besøk av mennesker i ni år ga meg en helt annen forståelse av dette dyret. Hele turen var egentlig en sammenhengende fantastisk naturopplevelse. Jeg kjenner meg veldig heldig som har fått oppleve Langedrag og blitt så godt tatt vare på av Anne Grete, dyrene "hennes" og alle de andre som jobber på gården.
Dyrene er nok ikke de eneste som frivillig kommer tilbake til gården. Vi gleder oss allerede til neste besøk!
